Då den brasilske fotballspelaren Sócrates (Sócrates Brasileiro Sampaio de Souza Vieira de Oliveira) i 1984 drog til Firenze for å spela for Fiorentina, sa han at han gjorde det for å lesa Gramsci på originalspråket. Fotballhistorien fortel ikkje om han gjorde det. Men hvis han gjorde det, så tør eg banna på at ein av tekstane han viste til var «Odio gli indifferenti» – Eg hatar dei likegyldige. Denne korte teksten skreiv Antonio Gramsci som ein ung idealist i 1917 i sin egen pamflett kalla La città futura – Framtidens by. Målgruppa var først og fremst ungdomar i sosialistbevegelsen. I tillegg til Gramsci sine egne artiklar inneheldt den tekstar av den tids mest kjente italenske tenkjarar, som Benedetto Croce, Giovanni Gentile og Gaetano Salvemini.  

Denne teksten er ein av dei mest kjente av Gramsci, og kallast eit politisk manifest. Den opnar med Odio gli indifferenti. Credo come Federico Hebbel «vivere vuol dire essere partigiani». Dette er ein litt kreativ tolking av den  den tyske forfattaren Friedric Hebbel som sa at «å leva det er å kjempa». I Gramsci sine ord blir det til «vivere vuol dire essere partigiani» som somme overset med «å leva betyr å ta parti», andre som «å leva betyr å vera partisan«. Men då Gramsci skreiv dette, hadde ordet partisan gjerne ikkje fått den spesifikke betydningen som «frihetskjempar mot fascismen» eller liknande. Han meinte det kanskje i vidare betydning som «å ta parti for sosialismen» eller «å kjempa for sosialismen», og gjerne då som ein ideologisk krigar. Men sidan fascismen var i anmarsj, og kort tid etter begynte sin forfølging av kommunistar, så vart disse to betydningane ganske synonyme: Det handla om kamp mot fascismen. Det høyrer med til historien at den nevnte Gentile seinare vart fascist. Han vart skoten og drepen i 1944, antagelig av partisanar frå den italienske motstandsbevegelsen.

Denne artikkelen (om teksten) er skrive i 2025 og Israel sitt folkemord er fremdeles ikkje stansa. I dag er det kampen mot Israels variant av fascismen det handlar om. Og i vår tid siterer ein gjerne Desmund Tutu som sa at: «Hvis du er nøytral i situasjonar med urettferdighet, har du valgt undertrykkjaren si side». Det handlar altså fremdeles om å ta side. Det handlar om å ikkje vera likgyldig mens eit folkemord pågår.

Teksten

Jeg hater de likegyldige. Jeg tror, ​​i likhet med Frederick Hebbel, at «å leve betyr å være en partisan». Bare menn, fremmede for byen, kan ikke eksistere. Enhver som virkelig lever kan ikke annet enn å være en borger og ta parti. Likegyldighet er apati, det er parasittisme, det er feighet, det er ikke liv. Derfor hater jeg de likegyldige.

Likegyldighet er historiens dødvekt. Det er den blyholdige kulen for innovatøren, det er den inerte materien som de mest strålende entusiasmene ofte drukner i, det er sumpen som omslutter den gamle byen og forsvarer den bedre enn de sterkeste murene, bedre enn brystene til krigerne, fordi den sluker angriperne i sine gjørmete virvelstrømmer, desimerer dem og tar motet fra dem, og noen ganger avskrekker dem fra heroisk foretak.

Likegyldighet virker kraftfullt i historien. Den virker passivt, men den virker. Det er skjebnen; og det som ikke kan regnes med; det er det som forstyrrer programmer, velter de best utarbeidede planene; det er råmaterialet som gjør opprør mot intelligensen og kveler den. Det som skjer, det onde som rammer alle, det potensielt gode som en heroisk handling (av universell verdi) kan generere, skyldes ikke så mye initiativet til de få som handler, som likegyldigheten, fraværet til de mange. Det som skjer, skjer ikke så mye fordi noen få ønsker at det skal skje, men fordi massen av mennesker abdiserer sin vilje, lar ting skje, lar knuter samle seg som bare sverdet kan kutte, lar lover bli kunngjort som bare opprør kan oppheve, lar menn komme til makten som bare et mytteri kan styrte. Den fataliteten som ser ut til å dominere historien er ikke noe mer enn den illusoriske fremtoningen av denne likegyldigheten, denne fraværet. Hendelser modnes i skyggene; noen få hender, uten tilsyn av noen kontroll, vever nettet av kollektivt liv, og massene ignorerer det, fordi de ikke bryr seg. Skjebnene i en epoke manipuleres i henhold til de snevre visjonene, umiddelbare målene, ambisjonene og personlige lidenskapene til små, aktive grupper, og massen av mennesker ignorerer det, fordi de ikke bryr seg. Men faktaene som har modnet, blir virkelighet; men nettet som er vevd i skyggene når fullendelse: og så virker det som om skjebnen overvelder alt og alle, som om historien ikke var noe mer enn et enormt naturfenomen, et utbrudd, et jordskjelv, som alle blir ofre for, de som ville det og de som ikke gjorde det, de som visste og de som ikke gjorde det, de som var aktive og de som var likegyldige. Og sistnevnte blir irritert, vil unnslippe konsekvensene, vil at det skal være klart at de ikke ville det, at de ikke er ansvarlige. Noen klynker ynkelig, andre banner obskønt, men ingen, eller få, spør seg selv: hvis jeg også hadde gjort min plikt, hvis jeg hadde forsøkt å hevde min vilje, mitt råd, ville det som skjedde ha skjedd? Men få, om noen, klandrer seg selv for sin likegyldighet, sin skepsis, for ikke å ha gitt sin støtte og sin innsats til de gruppene av borgere som, nettopp for å forhindre det onde, kjempet og for å oppnå det gode, foreslo.

De fleste av dem foretrekker imidlertid, når hendelsene er over, å snakke om ideelle fiaskoer, definitivt kollapsede programmer og andre lignende høfligheter. Dermed gjenopptar de sitt fravær fra alt ansvar. Og det er ikke det at de ikke ser ting klart, og at de noen ganger ikke er i stand til å foreslå vakre løsninger på de mest presserende problemene, eller de som, selv om de krever omfattende forberedelser og tid, likevel er like presserende. Men disse løsningene forblir vakkert fruktløse, og dette bidraget til det kollektive livet er ikke animert av noe moralsk lys; det er et produkt av intellektuell nysgjerrighet, ikke av en sterk følelse av historisk ansvar som krever alles aktive deltakelse i livet, og som ikke tolererer agnostisisme eller likegyldighet av noe slag.

Jeg hater de likegyldige, selv fordi deres klaging, evig uskyldig, irriterer meg. Jeg holder hver av dem ansvarlige for hvordan de oppfylte oppgavene livet har gitt dem og gir dem daglig, for hva de har gjort og spesielt for hva de ikke har gjort. Og jeg føler at jeg kan være ubønnhørlig, at jeg ikke trenger å kaste bort min medlidenhet, at jeg ikke trenger å dele tårene mine med dem. Jeg er en partisan, jeg lever, jeg føler at min sides virile samvittighet allerede pulserer av aktiviteten i den fremtidige byen som min side bygger. Og i den tynger ikke den sosiale kjeden noen få, i den skyldes ikke alt som skjer tilfeldigheter, skjebnen, men innbyggernes intelligente verk. Det er ingen i den som står ved vinduet og ser på mens de få ofrer seg, bløder ut i offer; og den som står ved vinduet og lurer, vil dra nytte av det lille godet som noen fås aktivitet gir og lufter sin skuffelse ved å sverte de ofrede, de blødde fordi de mislyktes i sin hensikt.

Jeg lever, jeg er en partisan. Derfor hater jeg dem som ikke tar parti.

Om oversettinga

Teksten i originalspråket fant eg på marxist.org. Der finn du også andre tekstar av Gramsci. Den er oversatt med Google.
Ein betre norsk oversettelse kan du finna i Cappelens upopulære skrifter: Antonio Gramsci UTVALGTE TEKSTER 1916 – 1926.
Ei anna lesverdig bok er Anders Ehnmark si «En by i lys«. Den handlar mest om dei tekstane som Gramsci skreiv då han sat i fengsel.